Refleksjon, avslutning og en ny begynnelse

Hei igjen, bloggverden!

Nå begynner det å bli en god stund siden sist jeg postet noe på denne såkalte “Hillsong bloggen”. Forhåpentligvis har dere alle fått med dere at jeg er hjemme og at jeg er i god behold. Etter at jeg kom hjem har jeg ikke tenkt på bloggen ett sekund. Det var tydeligvis bare et tidsfordriv-moment down under. Da skjønner jeg at noen føler seg litt snytt ettersom jeg ikke har avsluttet den på hederlig vis. Men nå tar jeg meg rett og slett tid til å gjøre dette en gang for alle.

Australia, hva kan jeg si? Det er vært det verste og det beste på en gang. Ofte i mølje. Jeg har gått gjennom den tyngste og mest turbulente perioden i mitt liv og jeg er så utrolig takknemlig for det. Det har på alle måte gjort meg til et visere og mer reflektert menneske. Jeg føler at jeg har fått en ryggrad. En grunnmur i livet, som jeg vet jeg kan bygge videre på. Det å måtte slåss med seg selv i mange måneder, om ting av liten betydning, men også ting som har utrolig stor betydning, er noe av det mest givende jeg har opplevd. Ting har blitt rensket bort, mens andre ting har blitt bygd opp. Mine egne feil har fått gjennomgå og jeg klarte ikke å legge de i hendene på den eneste som kan takle slikt, før etter minst 10 runder i bokseringen. Jeg har stresset og vært oppgitt over meg selv. Jeg har satt spørsmål med absolutt alt i livet mitt og jeg har ofte brukt nettene på å tvinge fram en løsning eller et svar. Det gjorde jeg på godt og på vondt. Men det var mer vert det enn jeg aner. Jeg skulle vel egentlig til å si at jeg forundrer meg over hvordan jeg klarte å bestemme meg for å reise helt ned til Australien aleine, men nå vet jeg at alt har en mening og det var ingen tilfeldighet. Jeg tror sterkt på at ingenting gjennom året mitt på Hillsong var tilfeldig. Jeg har gått gjennom det jeg måtte gå igjennom for å ta det neste steget. Uansett om ting ser uklare ut, så vet jeg at det er en plan og en mening med livet mitt og at jeg har en framtid som er i sikre hender. Det er en ganske så stor drivkraft. Det å kunne stole på en så mektig Gud er helt utrolig deilig.

Men dere har jo lest bloggen min gjennom dette året og har garantert fått med dere mine opp og nedturer. Det å se det positive i kampens hete er så utrolig vanskelig, men i ettertid er det lett å få med seg at det ikke var forgjeves. Jeg tror at læren om meg selv har vært en av nøklene i år, sammen med å få et bedre vennskap med Jesus. Jeg føler som sagt en trygghet om at uansett hvor lite av stien du ser, så leder den meg til det rette. Ingen tvil om det engang.

Hillsong Church har velsignet meg rikelig og jeg har fått oppleve et helt annet kirkesamfunn enn det vi har her hjemme. Det er rett og slett rått. Hvorfor? Jo, fordi Hillsong er en av de mest omdiskuterte kirkene i verden. Folk gjør seg opp meninger av kirken deres bare med å stå på utsiden og se hva som kommer ut. Men når man får gått på innsiden og sett hjertene deres er det ingen tvil om at denne kirken er på rett kjør. Jeg har fått en visjon om at Bergen Frikirke skal vokse. Da tenker jeg ikke kvantitet, men kvalitet. Og vi får se folk med et dypere og mer meningsfullt forhold til Jesus. Det er noe jeg brenner for. Men da er det på en annen side viktig for meg å si at jeg er ikke interessert i en ny Hillsong kirke. Jeg vil ha min kirke. Vår kirke. Med vårt særpreg og med våres metoder. Vi har en kirke med et enormt potensiale og jeg gleder meg veldig til et nytt og spennende år.

Så, etter litt mimring og forklaring av ståsted, er det vel på tide å si at nå er jeg hjemme. Hodet mitt er hjemme og hjertet mitt er hjemme. Nå begynner en ny epoke i livet mitt. Ny skole. Nye folk i livet mitt. Nytt kall. Gamle kall. Nye ansvar med masse mer på slep. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg gleder meg. Livet mitt er enkelt og greit fenomenalt fordi jeg har en far, som er så stor og så mektig, at jeg kan feile, men alikevel være nær til ham.

Jeg dedikerer denne bloggen til familie, venner, venners venner og venners venners venner. Dere lesere altså. Tusen takk for at dere har fulgt meg gjennom denne perioden av mitt liv, og takk for alle medtanker, kommentarer og bønner. Jeg har trengt alt sammen. Jeg kunne sikkert fortalt så utrolig mye mer. Kanskje noen av dere føler at det mangler en hel del. Men jeg kan rett og slett ikke skrive alt. Da ville det blitt et par sider med skrift. Det orker ikke dere å lese, og det orker ikke jeg å skrive. Så vi får nøye oss med dette og puste rolig ut.

Da gjenstår det kun å si takk for meg og takk for følge. Denne bloggen er herved avsluttet. Men hvem vet. Kanskje det plutselig dukker opp en annen blogg, med mine tanker og mine utspill, en gang i tiden? Det får tiden vise.

~ av Håvard Moe den september 1, 2010.