Refleksjon, avslutning og en ny begynnelse

Hei igjen, bloggverden!

Nå begynner det å bli en god stund siden sist jeg postet noe på denne såkalte “Hillsong bloggen”. Forhåpentligvis har dere alle fått med dere at jeg er hjemme og at jeg er i god behold. Etter at jeg kom hjem har jeg ikke tenkt på bloggen ett sekund. Det var tydeligvis bare et tidsfordriv-moment down under. Da skjønner jeg at noen føler seg litt snytt ettersom jeg ikke har avsluttet den på hederlig vis. Men nå tar jeg meg rett og slett tid til å gjøre dette en gang for alle.

Australia, hva kan jeg si? Det er vært det verste og det beste på en gang. Ofte i mølje. Jeg har gått gjennom den tyngste og mest turbulente perioden i mitt liv og jeg er så utrolig takknemlig for det. Det har på alle måte gjort meg til et visere og mer reflektert menneske. Jeg føler at jeg har fått en ryggrad. En grunnmur i livet, som jeg vet jeg kan bygge videre på. Det å måtte slåss med seg selv i mange måneder, om ting av liten betydning, men også ting som har utrolig stor betydning, er noe av det mest givende jeg har opplevd. Ting har blitt rensket bort, mens andre ting har blitt bygd opp. Mine egne feil har fått gjennomgå og jeg klarte ikke å legge de i hendene på den eneste som kan takle slikt, før etter minst 10 runder i bokseringen. Jeg har stresset og vært oppgitt over meg selv. Jeg har satt spørsmål med absolutt alt i livet mitt og jeg har ofte brukt nettene på å tvinge fram en løsning eller et svar. Det gjorde jeg på godt og på vondt. Men det var mer vert det enn jeg aner. Jeg skulle vel egentlig til å si at jeg forundrer meg over hvordan jeg klarte å bestemme meg for å reise helt ned til Australien aleine, men nå vet jeg at alt har en mening og det var ingen tilfeldighet. Jeg tror sterkt på at ingenting gjennom året mitt på Hillsong var tilfeldig. Jeg har gått gjennom det jeg måtte gå igjennom for å ta det neste steget. Uansett om ting ser uklare ut, så vet jeg at det er en plan og en mening med livet mitt og at jeg har en framtid som er i sikre hender. Det er en ganske så stor drivkraft. Det å kunne stole på en så mektig Gud er helt utrolig deilig.

Men dere har jo lest bloggen min gjennom dette året og har garantert fått med dere mine opp og nedturer. Det å se det positive i kampens hete er så utrolig vanskelig, men i ettertid er det lett å få med seg at det ikke var forgjeves. Jeg tror at læren om meg selv har vært en av nøklene i år, sammen med å få et bedre vennskap med Jesus. Jeg føler som sagt en trygghet om at uansett hvor lite av stien du ser, så leder den meg til det rette. Ingen tvil om det engang.

Hillsong Church har velsignet meg rikelig og jeg har fått oppleve et helt annet kirkesamfunn enn det vi har her hjemme. Det er rett og slett rått. Hvorfor? Jo, fordi Hillsong er en av de mest omdiskuterte kirkene i verden. Folk gjør seg opp meninger av kirken deres bare med å stå på utsiden og se hva som kommer ut. Men når man får gått på innsiden og sett hjertene deres er det ingen tvil om at denne kirken er på rett kjør. Jeg har fått en visjon om at Bergen Frikirke skal vokse. Da tenker jeg ikke kvantitet, men kvalitet. Og vi får se folk med et dypere og mer meningsfullt forhold til Jesus. Det er noe jeg brenner for. Men da er det på en annen side viktig for meg å si at jeg er ikke interessert i en ny Hillsong kirke. Jeg vil ha min kirke. Vår kirke. Med vårt særpreg og med våres metoder. Vi har en kirke med et enormt potensiale og jeg gleder meg veldig til et nytt og spennende år.

Så, etter litt mimring og forklaring av ståsted, er det vel på tide å si at nå er jeg hjemme. Hodet mitt er hjemme og hjertet mitt er hjemme. Nå begynner en ny epoke i livet mitt. Ny skole. Nye folk i livet mitt. Nytt kall. Gamle kall. Nye ansvar med masse mer på slep. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg gleder meg. Livet mitt er enkelt og greit fenomenalt fordi jeg har en far, som er så stor og så mektig, at jeg kan feile, men alikevel være nær til ham.

Jeg dedikerer denne bloggen til familie, venner, venners venner og venners venners venner. Dere lesere altså. Tusen takk for at dere har fulgt meg gjennom denne perioden av mitt liv, og takk for alle medtanker, kommentarer og bønner. Jeg har trengt alt sammen. Jeg kunne sikkert fortalt så utrolig mye mer. Kanskje noen av dere føler at det mangler en hel del. Men jeg kan rett og slett ikke skrive alt. Da ville det blitt et par sider med skrift. Det orker ikke dere å lese, og det orker ikke jeg å skrive. Så vi får nøye oss med dette og puste rolig ut.

Da gjenstår det kun å si takk for meg og takk for følge. Denne bloggen er herved avsluttet. Men hvem vet. Kanskje det plutselig dukker opp en annen blogg, med mine tanker og mine utspill, en gang i tiden? Det får tiden vise.

Deutchland

Nå er det veldig lenge siden jeg har blogget. Det beklager jeg veldig, men ting skjer nå som semesteret nærmer seg slutten. Jeg føler at jeg har dårlig tid. Det har jeg egentlig og. Jeg må være helt klar med alt om 7 dager. Jeg må ha vasket ut, pakket alt, ringt til flyselskapet, kjøpt inn det siste av nødvendigheter, øvd til konferansen (jeg skal faktisk spille på en liten scene, en av dagene på konferansen, tro det eller ei), ordnet “check-out” listen min, hengt med så mange folk som mulig, servet i flere timer i st marys, fulgt med laget mitt, Tyskland, i VM, og listen bare fortsetter og fortsetter. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få tid til alt dette, men det kommer vel til å ordne seg etterhvert tenker jeg.

Dagene går stort sett i dette: Se kamp 12 og 4:30 om natten. Stå opp rimelig tidlig, mellom 9-12, for å tjene, komme hjem i 4-5 tiden, spise, trene, sove litt, klargjøring til hjemreise, henging, soving og så det samme om igjen. Jeg klager ikke, for snart begynner et heidundrandes harkjør. Konferansen blir ikke så idyllisk nei. Opp klokken 6 hver morgen og hjemme klokken 11. God help me……

Street teams win

Jeg tenkte at jeg skulle følge opp innlegget mitt om “Street teams fail”, som jeg skrev her forleden. I dag var det næmlig en rimelig “win” dag på jobben. For jeg skal være helt ærlig med dere alle, jeg har ikke alltid en så positiv holdning til “street teams”. Det er fryktelig lett å gå den negative veien og ikke tenke på “the bigger picture”. Bare tenke på seg selv. Men uansett hvor mye jeg har gjort det, så har jeg ofte gått, til tross for litt negativ holdning. Kanskje litt fordi noen har gitt meg litt dårlig samvittighet for det. Men det er ikke poenget. I dag fikk jeg se hvor mye det betyr å faktisk være til stedet på street teams. Av og til kan man føle seg så ubetydelig. Man tenker at det ikke gjør noe om man faktisk er der eller ikke. Jeg har vel tenkt litt sånn enkelte ganger. Men i dag var muligens min siste “street teams” og jeg gjorde min vanlige runde. Vi stod i 50 minutter og snakket med en av folka vi har fått mest kontakt med. Han er sikkert rundt 45 år. Og når vi nesten var ferdige, så nevnte jeg til ham at i dag var muligens min siste street teams og at jeg ikke kom til å se han igjen. Da begynte han å si hvor mye det betød for han at jeg kom rundt hver lørdag og at han var så utrolig takknemlig. Så gikk han inn i huset og kom ut igjen med en splitter ny “david beckham” cologne og gav den til meg. Jeg sa at jeg ikke kunne ta imot den, men han insisterte. Dette er helt fantastisk fordi vi går ikke akkurat rundt i et rikmannsstrøk. Så jeg takket og takket for det jeg fikk og sa hade. Da slo det meg at hendelse, du har faktisk vært med på å gjøre en forskjell i livet hans uten å egentlig ha gjort noe. Du har bare snakket med ham og vist at du bryr deg. Hvor lett er ikke det? Det er jammen ikke mye som skal til. Hun jeg gikk rundt med i dag sa at forige uke hadde han snakket om hvor mye han digget å snakke med oss. Det er et rimelig hardt miljø og man snakker ikke så ofte med andre. Så han har rett og slett elsket å snakke med oss. Så jeg tenkte bare at jeg ville dele dette med dere. Mennesker er ofte veldig simple. Vi er skapt for “relationships” og det å føle seg inkludert og det å bare få snakke med noen, kan løse opp noens hverdag mye mer enn du skulle tro. Så det er min oppfordring i dag. Snakk med folk og vis interesse. Vi er kalt til å elske vår neste. Du aner ikke hvor mye det egentlig betyr.

Det får være dagens dype.

No more College

Har du noengang gått igjennom en periode av livet ditt og gledet deg til andre siden, men så når den først er over, så vet du ikke helt hva du føler? En litt ekkel følelse traff meg i min siste time her på Hillsong College. En ganske så uforklarlig følelse. Jeg har blitt så vant til å gjøre det jeg gjør her borte, hver dag, men nå er plutselig alt over. Jeg tror følelsen var basert på litt uvisshet. Hva skal jeg nå? Det traff meg at Guds ord ikke blit matet til meg med skjé hver eneste dag, at jeg nå må fullt og helt på ta ansvar for lærdom selv. Hvor jeg får det fra og hvordan jeg får det inn, er helt opp til meg og min sjel. Jeg har hatt det godt her jeg har vært. Har vært i gode hender og følt meg trygg hele veien. Noe som er bra i en periode, men nå begynner “virkeligheten”. Det er litt skremmende.

Tanken på å dra er rar. Jeg har så og si tilpasset meg stedet her nede, og nå skal jeg hjem til det “gamle”. Jeg måtte endre rutiner og oppgaver, livsstil og mentalitet, når jeg kom ned hit. Nå må de skiftes tilbake til det “nye” gamle. Jeg vet at det kommer til å gå som smurt, og at det går seg til av seg selv etterhvert, men tenkte bare at jeg skulle dele tanken. For disse tidene er rare og for noen sjeldne. Men det kommer nok flere av de situasjonene etterhvert som en går gjennom livet vil jeg tro. Det er litt godt å sette seg ned og faktisk tenke over det. Det er rart, men samtidig er det en mestringsfølelse fordi du har kommet gjennom en sesong og er klar for en ny. Jeg er klar.

“Who needs shelter from the sun?”

Åhh, så jeg vil ha sommer. Nå ligger jeg her og kryper sammen under dynen for å prøve å holde varmen. Varmeovnen hjelper lite. Huset vårt er gjennomfrosset. Ironic hey? Da er sol og sommer det eneste jeg klarer å tenke på. Det hadde vært noe det! Jeg ser for meg en brygge, ved et stille vann, hvor jeg bare kan ligge og deige meg i sommervarmen. Kanskje en liten, kald glasscola, som aldri blir varm, på siden. Og Jason Mraz i bakgrunnen. Ja til sommer!

Takk og lov!

I dag er en gledens dag. Vi fikk vite hva vi skal gjøre på Conference og jeg er helt fornøyd med det jeg ble plassert på. Hvorfor? Jo, fordi det ikke var kids. Jeg ble plassert på “transport”, noe som i følge mine andre-års huskamerater gjør at jeg får med meg så og si alt som foregår inne på konferansen. Det vil på en annen side si at jeg må stå opp grytidlig. Det gjør ikke så mye though fordi jeg er ferdig etter hovedmøtet på kveldene. Så jeg er strålende fornøyd. Hillsong Conference kommer til å bli et av høydepunktene dette året, så jeg gleder meg.

I dag er starten på Fotball VM og jeg er sykt giret! Vi har kanalen som sender all fotballen, så jeg kommer til å klistre meg til tv-en fra ca. 4 am – 6 am. Det blir tøfft, men verdt det.

Ellers har jeg 1 uke igjen på college. Eller faktisk bare 3 dager, siden jeg har fri på mandag (Dronningen har bursdag. Who would have known?). Crazy as bro.

Spenning i hverdagen

Nå prøver jeg å få solgt trommesettet mitt, som jeg kjøpte her borte. Jeg har lagt ut annonse på en internettside og da gjenstår det bare å vente på svar fra folk. Han ene som bor i huset mitt er interessert, men han måtte ha litt finansiell hjelp hvis han skulle si ja, så han skulle snakke med sponsorene først. Ellers går dagene utrolig for her nedet. Har en og en halv uke igjen på selve skolen og så er det bare tre og en halv uke til hillsong conference. Sick as. Men tilbake til overskriften. I går skjedde dette:

Skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig.

Street Teams fail

Jeg ler av tanken. Men samtidig blir jeg litt flau og uvel av det jeg presterte å gjøre på street teams i dag. I går spillte jeg for andre gang på Wildlife og kom rimelig seint hjem. Jeg var oppe litt til for å skrive litt mailer og snakke med folk. Klokken ble mye. Så i dag når jeg våknet var jeg helt utkjørt. Øynene mine svei. Og det gjorde de helt til vi kom fram til gaten der vi snakker med folk. Så jeg gikk rundt i halvsøvne egentlig. Prøvde så hardt jeg kunne å fokusere og være til stede i samtalene. Det gikk greit. Helt til siste huset. Her er det som skjedde.

Det er to ord, på engelsk, som ligner helt på hverandre i uttale. Morning og Mourning. De har helt forskjellig betydning. Den ene er morgen, og den andre er sorg. Nå skjønner dere kanskje litt av tegningen. Vi gikk bort til folka som bor i det siste huset vi besøker. De to satt utenfor. Jeg visste at for to uker siden døde moren til han ene som bor der. Så jeg visste jo egentlig at de ikke hadde det så godt. Men så spurte jeg hvordan det gikk. Og så sløv som jeg var fanget jeg ikke helt opp hva han sa. Jeg trodde han sa noe om at de var trøtte og at det var morgen. Altså morning. Så jeg presterte å le litt og si “Aww yeah, same man, same”. Jeg prøvde å si at jeg og var trøtt siden det var tidlig. Det ble stille. De to jeg gikk med skjønte ingenting for det var jo ikke det han sa i det hele tatt. Han sa enkelt og greit at de “mournet”. Så etter der husker jeg ikke hva jeg gjorde for å “redde” meg inn igjen. Det er uklart. Jeg husker bare at etterpå holdt jeg på å dø av tanken på det. Så der har dere det. Sløvhet + street teams = fail.

Scooba Steve

Trist

Det er søren meg trist å være i Australia og høre at regnet pøser ned. Og da mener jeg pøser. Og jeg synes 18 grader er for lite. Hva skjedde med det så idylliske landet? Reality kanskje?

1. Juni

Det er helt sykt at det er juni allerede. Hva skjeppe med april og may liksom?! Jeg er ferdig med alle de store leksene. Jeg har en framføring på onsdag og må evaluere meg selv og litt sånn, men utenom det har jeg ikke noe lekser igjen. Det er helt fantastisk. Du aner ikke hvor omfattende noen av leksene har vært i år. Men nå skal jeg ikke se tilbake på det, for jeg er ferdig med de. De er borte vekk. Så nå har jeg bare kos og gøy igjen.

Juni måned byr på mye sprell. Jeg skal spille trommer på wildlife 2 ganger. Jeg skal synge på søndag morgen i kirken, 2 ganger. Jeg har en million “farewell” parties jeg skal på. Bursdagsbesøk. Avslutning med klassen. Jeg skal selge mitt “dyrebare” trommesett. Jeg skal rydde, vaske ned, støvsuge rommet mitt. Det må være klart til nestemann som skal bo her. Jeg må pakke denne måneden også fordi de 10 første dagene i juli kommer til å være uberstress pga. Hillsong Conference. Det er endeløst med opplegg denne måneden, så det skal nok holde meg litt opptatt.

Men sånn er det. Jeg skulle ønske at jeg var på flesland i dag for å ta imot Anna. Hun kommer hjem fra USA. Det er helt utrolig sykt og uvirkelig. Hendelse. Det kommer til å være kaos på flesland i dag, men det er jo litt av sjarmen. Det er konge. Folk blir overfalt, på en god måte, og det blir sikkert litt grining og hyling og sånt kan jeg tenke meg. Haha. Priceless.

Men nå kan jeg ikke tenke og skrive mer for nå må jeg på skolen. Juni kaller. Old Testament Introduction venter! Yeeeee Haaaaa!