Superbowl

I dag var en stor dag. Meget stor dag. Denne dagen har jeg gledet meg til i lang tid. I dag var det nemlig Superbowl! Det er “finalen” i den amerikanske fotballigaen. Den er enormt populær. Det er titalls millioner amerikanere, og titalls millioner mennesker fra resten av verden, som samler seg foran tv-skjermen / fotballstadionen i miami, for å se denne finalen. Det er utrolig hvor revet med jeg blir. Intenst! Uansett ,Indianaolis Colts spillte mot New Orleans Saints. Riktignok er ingen av disse lagene mine favoritter. Jeg har alltid holdt med Patriots, men etter Minnesota-turen min ble det mer Vikings. Men siden ingen av de kom til finalen valgte jeg å heie på Colts. Delvis fordi jeg vet om flere spillere der, enn på saints laget og de vant mot bears for 3 år siden. Men nå tapte dessverre colts. Saints vant 31 – 17, og det var egentlig helt fortjent. Veldig spennende var det though. Og det var perfekt å få se Superbowl  i “hub´en” i kirken. Stor skjerm og en enorm mengde med folk. Det var liv.

I morgen er det skole…

Må vel kanskje skrive noe

Liten update. Livet er litt kjipt for å være helt ærlig. Sliter med motivasjon og insikt, og setter spørsmål med alt. Jeg har fallt av hesten rett og slett. Lysten på å lære er liten, og jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Derfor har jeg ikke så mye å skrive om egentlig. Kjipt. Hvordan komme seg opp igjen?

skolææ

I dag var jeg på første skikkelige skoledag. Sånn som i begynnelsen av første semesteret mitt, så har vi altså noe som kalles intensives. Det er litt introduserende fag til de fagene vi faktisk skal ha videre i dette nye semesteret. Anywho…Vi hadde den læreren jeg er mest fan av. Han er så sykt smart og har virkelig gjort research på den han snakker om. Spør du et spørsmål, så får du svar og han er ikke redd for å gå tvers igjennom grøten. Skal han ha et poeng ut, da får han et poeng ut, uten at vi egentlig må lure på hva vi skal gjøre med den saken.

Det var kjempebra for meg å få komme tilbake til peepsa mine på skolen. Merker det at kjernen fra forige semester fortsatt er kjernen nå. Utrolig herlig. Har allerede planlagt henging etter at foreldra har dratt på lørdag.

Etter skolen i dag dro Silje, Knut og meg ned til byen for å spise middag med Mams og Paps. Jeg kjørte helt frem til hotellet, uten å bruke gps! Litt stolt av meg selv. Uten å skryte, så har jeg blitt ganske så kjent i Sydney by og jeg føler en veldig behagelig mestringsfølelse hver gang jeg tar meg fram i byen. Og hvertfall med bil, hvor rattet r på feil side, kjører på andre siden av veien, og i en by hvor folk er aggressive som fy! Uansett, veldig fornøyd. Vi gikk fra the Rocks til Darling Harbour og satt oss ned på en ganske så fin restaurant. Med kakkerlakker og alt. Veldig flott egentlig. Bortsett fra kakkerlakkene. Men god mat var det. Så nå, etter en lang tur med tog fra byen, er jeg klar for å sove. Ny dag i morgen, hvor jeg må nok engang begynne å komme meg til skolen på egenhånd. Takk og lov for venner med bil.

Jetlagz

Jeg har fortsatt jetlag. Hvis jeg legger meg 10, står jeg opp 4. Hvis jeg legger meg 12, står jeg opp 4. Hvis jeg legger meg 2 står jeg opp fire. Har ikke prøvd å legge meg 4 enda, men tror jeg vet hva som skjer. Uansett, jeg er konstant trøtt. Det er verken gøy eller behagelig. I morgen begynner jeg på skolen. Halv ni – halv 5. Hvordan skal dette gå?

Seinere i dag kommer parents´a på besøk til meg, her oppe i glenwood. Da skal jeg vise dem huset mitt og kirken. Skal kjøre litt rundt med bil og de skal sikkert ta litt bilder. Når vi snakker om bilder, så må jeg bare beklage for å ikke legge ut bilder. Jeg har ikke kommet inn i bilderytmen enda. Det blir nok mer utav det når jeg kommer inn i semesteret. Kanskje jeg rett og slett må friske opp pose-evnene mine og ta litt bilder? Føler at jeg ikke har gjort det på en stund.

It´s like glue, on my brain

To sanger, av samme artist, som sitter som støpt i hodet mitt.

Melbourne

Nå sitter jeg her i Melbourne, og ser på tennis. Det er nemlig “Australian open” denne helgen, hvor Murray og Federer skal møtes i finalen i morgen. Veldig spennende… Ellers, så har vi vært rundt i Melbourne city i dag og bare valset. Var godt opp i 40 grader, men det stoppet ikke oss. Uansett, Melbourne er en spennende by. Hvertfall det lille vi fikk sett. Det var ganske annerledes enn Sydney, men vet ikke om det var bedre.

Jeg er ikke akkurat turismens største fan, men i dag har jeg gjort et par unntak på godt og vondt. Jeg blir ofte flau og er veldig opptatt av å ikke se ut som turister. Det kan kanskje av og til gå litt for langt, men jeg kan si så mye at jeg prøver å skjerpe meg. Hvertfall, i dag lot jeg være å kommentere altfor mye av sånne typiske turisttrekk vi gjorde. Vi så kanskje ikke så veldig ut som turister heller. Men til og med pappa har tenkt på dette og kjøpt seg ecco sandaler, som han sier ikke er turistaktig i det hele tatt. Det er kanskje et lite snev av sannhet i det, for det hadde sett verre ut hvis han gikk med hvite sokker i de. Det gjør han altså ikke. Og det er altfor mange turister som gjør akkurat dette i Australia, og det gjør jo faktisk pappa mindre turist aktig. Right on!

Vi drar hjem på søndag, og jeg begynner på skolen mandag. Jeg er spent, og håper virkelig på at jeg vil bli mer interessert i å lære mer når jeg sitter meg tilbake på skolebenken.Positivitenen går opp og ned kjenner jeg. Men jeg kan vel kanskje ikke forvente annet.

Men uansett, ha en knall dag!

Suppe og Tic Tac

Nå har jeg tatt meg tid til å formiddle til alle dere lesere at jeg har kommet meg trygt fram til Sydney. Eller, jeg har kanskje ikke tatt meg tid til å blogge, men min menneskelige klokke har hvertfall holdt meg våken siden 1 i natt. Så hvorfor ikke bruke tiden på å blogge? Jeg sovnet klokken 9 i går kveld og våknet klokken 1 i natt, og har fra der prøvd å sove, men ikke klart det. Jeg har også pådratt meg en meget sterk hodepine, etter å ha tvangslukket øynene mine i flere timer. Så da tenkte jeg at jeg rett og slett bare skulle stå opp. Så nå har jeg laget meg tomatsuppe, og spiser halvveis av en boks med tic tac drops, mens jeg prøver å skrive noe på denne bloggen.

Etter utallige timer i flere forskjellige fly, kom jeg endelig fram til Sydney. Klokken var 6 om morgenen og jeg følte meg egentlig i topp form. Følte meg ikke dårlig eller noen ting. Jeg ventet i 1 time på kofferten min, og fikk tilslutt vite at den stod igjen i London. Ingen fare, tenkte jeg. Så jeg stakk ut og etter flere sikkerhetssjekker var jeg ute i den forfriskende Australia luften….eller jeg kan vel heller si den klamme, varme og svette luften i Australia. Veldig kjekt. Tok en taxi til Darling harbour og møtte mom and dad. Resten av den dagen gikk til soving, og feiring av Australia day. Kanskje jeg kan skrive litt om den seinere, men akkurat nå gidd jeg faktisk ikke det. Nei, jeg gidd ikke.

Dagen etter, altså i går, da leide vi bil. Den kjørte jeg fra byen og til kumquat. Det var litt skummelt, men er litt stolt over at jeg gjorde det selv. Etter å ha lagt koffertene mine inn i huset dro jeg rett til skolen og møtte sinnsykt mange kjente fjes. Var veldig bra for meg å se at jeg faktisk har blitt kjent med folk. Hehe.Og nå er vi som har begynt på 2 semester på en måte blitt de som kjenner til greiene. Vi blir liksom litt store. Veldig kjekt.

Men nå skal jeg gå og ta en stor paracet og se om jeg får snylte på litt mat av husfolka mine. Hvertfall, jeg er tilbake på hillsong. Savner Anna. Savner folket i Bergen. Men plutselig er semesteret over. Uansett, jeg er positiv. Go Hillsong.

Alle gode ting er vanligvis tre, men forhåpentligvis bare to for meg

Ja, nå lurer du deg sikkert grønn på hvordan reisen min tilbake til Australia var, hvordan det var å gå fra minus 15 til 30 varmegrader og om jeg har blitt mer giret siden sist gang. Da må jeg faktisk bare dele med dere at jeg akkurat nå, på dette tidspunkt, sitter trygt og godt i rekdalsveien, helt aleine, og slapper av. Hvordan det skjedde er vanskelig å si. Om det var vår feil eller selskapets feil er heller ikke godt å si. Jeg stod klar på flesland på fredag og skulle sjekke inn, men det funket jammen meg ikke. Jeg hadde ingen gyldig billett. For å gjøre en lang og intens historie kort, så stod jeg tilslutt tomhendt og flyet tok av, uten meg. Men ikke fortvil, jeg får meg nedover igjen. Min onkel tok opp jakten på flybilletter og fikset meg billetter, som var helt topp. Da fikk jeg to ekstra dager i Bergen og en dag mindre i Australia. Så jeg reiser ned igjen i morgen.

Det hjalp på. Bare det å få endre flyruten, henge to ekstra dager med venner og det å vite at jeg kommer tilbake til Norge en dag tidligere. Om det hjalp veldig mye på vet jeg ikke. Jeg tok litt for hardt i, når jeg sa til Anna at all min reisefrykt var vekke. Det var kanskje det en kort stund, men den fant raskt tilbake. Men nå må jeg bare få kommet i gang. Nå har jeg et halvt år vekke, der jeg kan bruke det på hvilken som helst måte. Akkurat slik som jeg vil. Da bør jeg bruke det på noe annet enn å tenke på alt jeg kunne gjort hjemme med venner eller tenke meg skakk ihjel på hvor mye jeg savner Anna. Jeg kommer tilbake til alt og alle om et halvt år, så da må jeg heller tenke på hva jeg kan få med meg dette halve året der jeg er, og ikke på det som ikke er der, men som kommer tilbake om en kort stund. Men nå reiser jeg altså. Forhåpentligvis.

Så for andre gang, hade bra. La oss håpe at dette blir siste gang jeg må si hade.

Håvard

Off we go!

Vel, har hatt en fantastisk sommer-/juleferie. Ingenting å si på det. Skal ikke lage en lang klisjépost, men kommer til å savne alle i Bergen. Ja, alle. Men nå må jeg bare reise og få det gjort. Regner med at alt går seg til med tiden.
Shit…

Mitt livs berg- og dalbane

Nå sitter jeg her og tenker over året som har gått. Jeg tenker over gleder, sorger, oppturer, nedturer, lyse dager, mørke dager, og alt annet 2009 hadde å by på. Det har ofte vært som en berg- og dalbane. Spesielt siste halvdel av 2009, da jeg dro fra alt og alle, til et land så langt vekke at folk egentlig ikke vet hvor det er, og tror det er et eventyrland. Der satt jeg meg på den sykeste berg- og dalbanen jeg noensinne har kjørt, helt aleine, og satt utfor uten å egentlig vite hvordan den så ut og hvor endestoppet var.

Jeg sitter fremdeles i fremste setet. Ingen tvil om det. Men jeg tror jeg er klar for andre runde. Nå er jeg på toppen, og vet hva som venter meg. Jeg har vært der før, og jeg vet at nedoverbakkene og svingene kommer uventet og før jeg aner det. Men når det er sagt, er jeg forberedt på det. Kanskje jeg denne gangen har muligheten til å nyte turen enda mer fordi terrenget er mer kjent? En berg- og dalbane skal være gøy. Den skal gi deg en opplevelse du aldri har hatt før, som du kommer til å snakke om i lang tid framover. Selv om du noenganger mister pusten, kommer du trygt tilbake der du var, med beina på bakken, og kan trygt gå ut i omgivelsene du før var i. Men noe er forandret. Du har fått en ny opplevelse. En opplevelse som beriker deg, og som tydeligvis ikke har tatt livet av deg. Man kan være skikkelig redd før man går på en berg- og dalbane. Ja, man kan nekte og stritte i mot. Det er en ting å være redd før du går på, men det er en annen å gå ut av vognen, og ha gjort det du ikke ville gjøre av hele ditt hjerte, og se at du er i live og at en mestringsfølelse har bygget seg opp i deg selv. Du klarte det. Til tross for all redsel og uvelhet, både før og gjennom turen. Jeg gleder meg til den følelsen. Ingen tvil om det. Gleder meg helt sinnsykt. Men jeg har en tur foran meg. Hvor jeg kommer til å bli kastet inn i noe som jeg kan like, men som jeg likesågodt kan hate.

Uansett kan man vel si at livet er en berg- og dalbane. Selv om det er en latterlig oppbrukt klisjé, så er det noe sant inne i bildet. Det går opp og ned. Men når alt kommer til alt er det vel fremkomstmiddelet som gjelder. En ting er hvertfall sikkert i denne perioden av livet mitt. Jeg sitter i riktig vogn.